Kenneth Hvistendahl Karlsen (28) avla cand.scient. eksamen ved Universitetet i Oslo i 1994 og disputerte for dr.scient. graden ved Universitetet i Bergen i 1998. Han er no postdoktorstipendiat ved Matematisk institutt.

Karlsen er både som forsker og underviser eit usedvanleg talent innan anvend matematikk. Han er miljøskapande og har ei unik evne til å ta tak i sentrale problemstillingar, evne til matematisk analyse og til å omsette teoretiske resultat til anvendbare numeriske metodar.

Hans forskningsområde er innan analyse og utvikling av løysingsmetoder for ikkje lineære partielle differensiallikningar. Få eller ingen andre område innen matematikk er så sentrale for modellering av fenomen i naturvitskap og teknologi som dette feltet.

Ein viktig klasse av differensiallikningane som han har studert, beskriv fleirfase flyt i petroleum eller grunnvatn reservoar og her har han gitt vesentlege bidrag både til analyse og utvikling av løysingsmetoder.

Andre modeller er henta frå sedimentering i hydrologi og industrielle prosesser som for eksempel filtrering av partiklar i matproduksjon. Slike modellar gir ikkje-lineære og sterkt singulære partielle differensiallikningar av ein type som er lite studerte og der
løysingsmetodar til dels mangler.

Ei rekke av dei teoretiske resultata som er oppnådde, representerer dei første resultata som er presentert innan feltet. Nye løysingsalgoritmer som både er meir nøyaktige og raskare enn eksisterande metodar, er utvikla. Spesielt innan området splittingsalgoritmer for degenererte konveksjons-diffusjons problem har han levert sterke resultat og her er han ein av dei leiande forskarane internasjonalt.

Arbeidet hans gir løysingsmetoder som er basert på eit godt matematisk fundament, noko som gjer at nøyaktige studier av meir komplekse og realistiske modeller er mogeleg.

Karlsen har bygt opp eit godt samarbeid med forskningsmiljøa ved Universitet i Oslo og ved NTNU såvel som lokalt. Aktivt samarbeid med leiande forskningsmiljø i Tyskland og USA er også etablert. Det må også nemnast at han er ein dyktig og engasjerande undervisar. Han har bidradd vesentleg til ei fornying av undervisninga i partielle differensiallikningar ved Matematisk institutt.

Gaute Torsvik (35) er dr.oecon fra Norges Handelshøyskole fra 1992. Siden 1993 har han vært ansatt ved Institutt for økonomi, først som førsteamanuensis, siden 1998 som professor. I årene 1993-95 hadde han permisjon for å arbeide som forsker ved LOS-senteret.

Gjennomgangstemaet i Torsviks forskning er teorien om insentiver. Han har i løpet av kort tid brakt fram ti artikler til internasjonal publisering i svært anerkjente tidsskrifter, noe som plasserer ham i første rekke blant sin generasjon økonomer. Mange av hans beste arbeider stammer fra et mangeårig samarbeide med professor Trond Olsen. I den senere tiden har Torsviks forskning reorientert seg mot u-lands- og fattigdomsproblematikk, men det er riktigst å se dette som en videreutvikling snarere enn et brudd med hans forskning i insentivteori. Torsvik har blant annet vært i Nepal for å studere kredittordningene der.

Mange av hans arbeider studerer sammenhengene mellom organisasjonsutforming, motivasjonssystemer og effektivitet, og fokuserer særlig på dynamiske aspekter av disse sammenhengene. I et slikt perspektiv kan det ha avgjørende betydning om partene kan inngå langsiktig bindende avtaler. Ofte er slike langsiktige kontrakter ikke mulige, og dette kan ha uheldige insentiv- og effektivitetssvirkninger. Velkjente eksempler på slike virkninger er motivene til ikke å ‘sprenge akkorden’ eller til å bruke opp et tildelt budsjett, for derved å unngå å bli stilt overfor hardere prestasjonskrav eller trangere budsjettrammer i fremtiden. Dette er eksempler på at sterkt prestasjonsorienterte belønningssystemer, som akkordrater og rammefinansiering, som regnes å ha gunstige motivasjons- og effektivitetsvirkninger i en statisk kontekst, kan ha ugunstige virkninger når dynamiske forhold tas i betraktning.

Torsvik har i teoretiske økonomiske modeller undersøkt hva slike statiske og dynamiske virkninger innebærer for optimal sosial organisering innen mange felt. Et eksempel er det følgende: Statisk basert insentivteori argumenterer for at arbeidsoppgaver bør samles i jobber på en slik måte at jobbene blir mest mulig standardiserte, siden dette gir arbeidsgiver mulighet til å gi prestasjonslønn basert på sammenlignbare ytelser til de ulike ansatte. I Torsviks teori kan det være optimalt å gjøre jobbene så forskjellige som mulig. Dette kan hindre for sterkt prestasjonsorientert belønning sent i arbeidsforholdet og dermed bringe fram mer ytelse tidlig i forholdet.

Et annet eksempel på Torsviks fokus på implikasjonene av manglende muligheter til å binde seg til insentivordninger og skattesystemer er det følgende: Økonomer har gjerne sagt at regionalsubsidier bør gis som arbeidskraftsubsidier – siden hensikten med slike subsidier er å øke sysselsettingen i distriktene – ikke kapitalintensiteten. I en artikkel argumenterer Torsvik for at troverdighetsproblemet kan føre til motsatt konklusjon. Arbeidskraftsubsidier kan tilbakekalles, mens kapitalsubsidier gis før innlåsende etablering er foretatt. Det kan derfor være mest gunstig å gi kapitalsubsidier, selv om dette er et lite målrettet tiltak når det gjelder sysselsetting, siden direkte subsidiering av arbeidskraft mangler troverdighet.

I sum står Gaute Torsvik fram som en ung forsker som både kan arbeide stilsikkert med matematisk formaliserte teorimodeller, samtidig som de konkrete utfordringene i sosial organisering ikke mistes av syne.